Å kunne noe om alt kan være det samme som å kunne ingenting. Å skjønne lite men tro en vet mye fører til overflatiske konklusjoner, stutumske meninger og aller verst, feil politiske politiske beslutninger. Stutum irriterte. En politikers valg gjør mer enn å irritere. Valgene får konsekvenser for den enkelte av oss.
Kast ikke stein når du selv sitter i glasshus. Det skal jeg da heller ikke gjøre. Jeg er selv utsatt for å inneha overflatisk kunnskap, bli stutumsk og foreta gale politiske beslutninger. Men det er lov å sitte å reflektere litt over de store skillelinjene i politikken generelt – en mandag morgen før familien våkner til liv- uten å måtte ha masteroppgave i de riktige samfunnsfagene. Det er ikke likegyldig for oss hvem som har makta, uansett hva som måtte bli sagt.
I Dagsavisen leser vi at det er ”brann i tysk koalisjon”. Der har vi en koalisjon mellom kristelig-liberale. Alle partiene i koalisjonen er konservative, men kristeligdemokratene , eller den kristeligdemokratiske union, står for en god sosialpolitikk for å sikre trygghet for de svakeste. Helsepolitikken med helseforsikring for alle, betalt etter evne, praktiseres i Tyskland og forfektes av både sosialdemokratene og kristeligdemokratene. Det koster penger. Og penger i statskassa er blant annet skatt. Nå spriker koalisjonen i Tyskland blant annet på dette punktet. Liberalerne, eller nyliberalistene, som jeg ser de også kalles, med utenriksminister Guido Westerwelle i spissen, krever skattelette. Sykeforsikring skal ikke betales etter evne, men skal være lik for alle. ”Den senromerske dekadanse” , de arbeidsløse, vil ha velstand uten anstrengelser, sier han. Dette må det bli slutt på.
Politiske skillelinjer dreier seg om skatt, privat og offentlig forbruk og menneske- og samfunnssyn.
I lille Ski ser en de samme diskusjonene, ikke i ideologiske ordvekslinger, men i økonomisk praksis.. Hvor mye skal forbli i privat pengepung og hva skal vi bevilge oss til offentlig forbruk. Offentlig forbruk er for mange et fyord, men i en godt drevet kommune dreier det seg om skole, helse, eldreomsorg, sosialhjelp og barnevern. For meg er valget klart. Vi må betale skatt for å sikre oss gode velferdstjenester. De med velfylte lommebøker trenger ikke offentlig velferd. De kan kjøpe tjenestene. Men jeg vil ikke ha et slik samfunn. Jeg vil ha et samfunn som gir alle lik rett til helse, kunnskap, trygg oppvekst og alderdom. Det koster. Derfor mener jeg at vi får betale for dette etter evne. Den politiske dragkampen i desember 2009 dreiet seg nettopp om dette. Resultatet er et budsjett med alvorlige inngrep i offentlig velferd for Ski kommunes innbyggere.
Derfor er jeg for eiendomsskatt i Ski for tiden, men for en periode og for å få ned kommunegjelden. Derfor er det viktig ikke å øke forbruket. I Ski må det reduseres, men ikke på bekostning av tjenestene ute. Men slik det er nå, er eneste politiske valg: pest eller kolera. Og innbyggerne får etter hvert kjenne det på egen kropp. Ikke de rike, men barna, de eldre, syke og de sosialt sett svakeste.
Ski AP vurderte den økonomiske situasjonen slik i kommunen at den trengte tilførsel av friske penger. I første omgang (2010) gikk Ski AP inn for skatt på verker og bruk og vente med full eiendomsskatt til 2011. Partiet lovet i valgprogrammet sitt ikke å innføre eiendomsskatt i inneværende periode. Derfor synes vi at det er mest riktig å vente til valget med å innføre full eiendomsskatt. Innbyggerne i Ski får bestemme.
Posisjonspartiene (H, KrF og utbryter-Venstre) har sannelig brutt alle valgløfter bortsett fra ett: Ikke eiendomsskatt. Men altså. For mange er privat forbruk og formue det viktigste. Etter mitt skjønn går det en linje fra Tyskland til Ski i tenkning og holdning.
PS! Ett til ble holdt – idrettshall på Langhus.
