Valget er klart

Erna Solberg skal i helgen ha sagt til sin Stortingsgruppe at Høyre skulle bevege seg mer mot sentrum i partipolitikken og dyrke Høyre som velferdsparti fram mot valget i 2013. Mot sentrum må i dette tilfelle da bety mer til venstre uten å bikke over, naturligvis. Tja. Kanskje dette er noe nytt og spennende. “Høyres sjel ligger i velferdspolitikken”, skal hun ha sagt. Jeg gulper. Hva skjer? Høyre er ikke akkurat kjent for å være noe velferdsparti. Men veldedighet er et kjent trekk partiet og deres velgere. Det er mange snille høyrefolk som synes synd på de fattige, syke og ensomme. Men velferd og velferssamfunn er noe annet. Da dreier det seg mer om ordninger og rettigheter enn avhengighet av snille mennesker. I velferds-sammenheng vil jeg heller si at Høyre har vært en bremsekloss, så jeg vil ikke tro dreiningen før jeg ser den.

Arne Strand hadde en artikkel i Dagsavisen 22.august 2009 der han har en gjennomgang av Høyres historie i grove trekk i de siste 125 år. Foruten egen kunnskap og vurdering, henviser han til den berømte idehistoriker, professor Jens Arup Seip, og det intervjuet Dagsavisen hadde med han i forbindelse med Høyres 90-årsjubileum. Det er fra Seip overskriften til Arne Strands artikkel er tatt: “Et parti av politiske tapere”.
Høyre har alltid vært på jakt etter et program og en konservativ ideologi uten egentlig å finne den, sa Seip. Seip peker på det faktum at ”dømt til å tape” har preget partiet. Det har alltid måttet spille i koalisjon med andre partier når det har fått regjeringsmakt . I moderne tid (etter krigen) har partiet stort sett måtte nøye seg med å videreføre Gerhardsens sosialdemokratiske politikk. Videre mener Seip (og jeg) at Høyre alltid har vært et nei-parti. Nei til parlamentarisme, nei til unionsoppløsning med Sverige, nei til de fleste radikale, demokratiske samfunnsreformer også i moderne tid. Seip sier at Høyre forsøker å fremstille seg som om det har gjennomført sosialpolitiske reformer. Men det har ingen ting med virkeligheten å gjøre.
Strand syntes også at det var i overkant å være så negativ og spør Seip om han ikke kan si noe pent om Høyre. Jo, ved hundreårsskiftet (altså 1800/1900) hadde Høyre i Kristiania foreslått å innføre gratis offentlig bad for arbeiderklassens barn.

Vi får se hva Høyre og Erna kommer med nå. Spennende. Jeg mener virkelig det. For jeg har en høne å plukke med mitt eget parti som ER og alltid har vært et velferdsparti, men som nå trenger å fornye seg en smule. Høyre er neppe alternativet.

Vurdert til: av 3 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nå høver det å stille et spørsmål jeg har ruget på i mange år. Det dreier seg om en hendelse som nettopp har hatt 70-årsjubileum uten at den har vært særlig bemerket.

Hvorfor fikk frøyværingene Karl Reppe og sønnene Hans og Karl kongens fortjenestemedalje i sølv mens de på hasardiøst vis var med på og spilte hovedroller i transporten av ca.40 % av Norges gullbeholdning i maidagene 1940? Jeg er ingen historieforsker, men det er en historie knyttet til de ca. 40 prosentene av gullet som ikke får den plass den fortjener.

Gulltransporten er en dramatisk historie. Ferden fra Oslo til Åndalsnes og Molde, kan en lese om i historiebøker og andre offentlige kilder. Det er en dramatikk som utspiller seg hele veien fra Oslo. Les her

Men dramatikken stopper ikke der. I Molde ble gullet forsøkt lastet om bord på den engelske krysseren Glasgow, men på grunn av kraftige tyske bombeangrep, måtte Glasgow returnere til England før alt gullet var om bord. 19 tonn av 48 tonn gull blir stående igjen. Gullet lastes om bord i kystruteskipet Driva. Kaia står i brann. Det er tyske flyangrep. Båten får skade og må settes på land på Visnes i Eide. Fem små båter tar gullet videre til Titran på Frøya og derfra til Lamøyvågen på Inntian. Og her starter min historie og historien om Karl Reppe og hans to sønner.

Karl Reppe var fisker og bodde på Haugen i Vikasundet nord på øya Frøya, 20 mil vest for Trondheim. Han hadde 16 barn. To av dem var Karl og Hans. De tre har nettopp vært på storsildfiske og er på vei hjem. Skipper Karl Reppe får en forespørsel om han vil påta seg et oppdrag for regjeringen og frakte noe til Tromsø. En mann til på Frøya fikk samme oppdraget. Esten Larsen fra Inntian. Men han fikk gull for sin dåd, så hans historie er helt sikkert behørig beskrevet. Dessuten ble det ikke sistnevnte som fikk det aller siste oppdraget på norsk side vedrørende gullet. Det var Karl Reppe.

Den 5. mai 1940 drar fisker og skipper Karl Reppe med fiskeskøyta Alfhild ll til Lamøyvågen på Inntian. Båten er oppkalt etter kona hans, Alfhild. Den ble bygd ny i 1939.

Alfhild ll (utlånt av barnebarnet Astri Reppe)

Med seg har han sønnene Hans og Karl. De skal sammen med Esten Larsen og hans båt Stølvåg hente 19 tonn gull, noen vakter og prominente personer. Båtene legger ut samme dag. Tyskerne er ikke sikre, men mistenksomme. De aner at en del av gullet ikke ble med Glasgow og fraktes nå langs norskekysten. De er på vakt og følger fiskeflåten langs kysten. Karl Reppe har gullet under fiskegarn og annet fiskeutstyr. Båten er godt kamuflert på naturlig vis. Det er en fiskebåt på vei hjem fra feltet. Men fiskeflåten overvåkes både fra luft og fra undervannsbåter, og på Alfhild er det inspeksjon. En dag kommer en tysk ubåt opp til overflaten. En mann kommer opp på skroget. Karl Reppe står der i sin busserull og med blankskjermhua på. Han tenner snadda. De to står og mønstrer hverandre inntil mannen går under dekk og ubåten dykker igjen. Ja, her brukes kløkt og kaldblodighet.

De ankommer Tromsø 9.mai. Esten Larsen og båten Stølvåg returnerer til andre oppdrag, og gullbeholdningen derfra lastes over i Alfhild. Nå ligger Alfhild ll i Tromsø med ca. 19 tonn gull ombord. Den britiske krysseren HMS Entreprise er forsinket. Karl Reppe og hans sønner skal gjemme seg og gullet i Tromsø ved kai og ved å ta seg turer rundt i viker og fjorder fra 9.mai til 24.mai. Da først ankommer Enterprise, og gullet lastes om bord i denne og fraktes til Plymouth og videre til London. Senere ble det sendt til Canada og USA.

En båt er på vei hjem fra fiskefeltet. Storsildfisket er over, og nå skal de heim. Så blir det en omvei. For en tur. For en spenning, for en risiko og for et vågemot. Kjerringa til Karl Reppe skoill læss itj vætta kor dæm va. ”Det vart da så læng førr karran kom heim”, var hennes replikk. Og spurte ungene hvor pappa var, fikk de til svar at de ikke skulle spørre. ”Ho va itj my tesnakkanes i dagan der” , forteller Guttorm Reppe, sønnen som var liten på det tidspunktet. Det fortelle at hain skreik om å få værra me. Men sjøl sei`n at dæm dro ut om natta den 5.mai 1940.

Alfhild og Karl Reppe (utlånt av barnebarnet Astri Reppe)

Etter krigen ble det holdt en bankett arrangert av Norges bank i anledning den store seieren i begynnelsen krigen, redningen av Norges gull. Gullet fikk stor betydning for Norges selvstendighet og krigføring fra utlandet i krigsårene. Fiskerne fra Frøya ble ikke invitert. De tre fikk kongens fortjenestemedalje i sølv. Fy! For skipper Karl Reppes vedkommende, post mortem, 20 år etter sin død.

I et lystig lag ble han en gang spurt om han ikke ville ha syntes det var riktig at han fikk medalje for dåden. Oscar Torp hadde nemlig lovet dem medalje da de lå i Tromsø. ”Jau, det koin det no ha vorri. Mæn det va my hardar å driv storsilda i 40 år. Æ ha koinna fått medalje for det. Det dær med goillet. Det va ein plikt”.

Det kan også føyes til at Karl Reppe under hele krigen var under oppsikt og hadde ofte ”tyskerbesøk” og rassia. Tyskerne lette bl.a. etter våpen og radio. Radioen fant de aldri, for den hadde Karl montert inni et oljefat om bord i båten. Når han var på land, flyttet han den inn i redskapsbrygga. Antennene var bardunene som holdt brygga. Radio hadde han gjennom alle krigsårene.

Og er deler av denne historien litt i overkant, så er det auraen som gjenspeiles i de muntlige overleveringene om bygdas helt og store forbilde for oss barn i etterkrigsårene. Jeg husker ikke gammel-Karl Reppe, men historien om han er levende. Jeg minnes han som en jeg kjente. Han og de to sønnene hans, Karl og Hans, har fått gullet flerfoldige ganger i mine tanker. Torp og ”gullguttene” hans fortjener gullet sitt. Det hadde Karl Reppe også fortjent. Medaljer får en likevel ikke med seg i graven. Men Karl Reppe og sønnene hans – og kona – har min og mange andres beundring og takknemlighet. Og dette er verdier som lever langt utover graven og faller som gulldryss over deres etterkommere.

Vurdert til: av 20 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Disse spørsmålene ble stillt av Bærekraftig Follo i 2007 før valget, og slik svarte Arbeiderpartiet. Et apropos til Taraldrud-saken, der Fylkesmannen i disse dager har avvist at Taraldrud/Åsland skal taes ut av marka og benyttes til næringsformål. Nåværende flertall i Ski kommunestyre har søkt om å få ta Taraldrud/Åsland ut av det som er definert som marka.

Bærekraftig Follo stiller følgende spørsmål til politikere før valget. Dette er Arbeiderpartiets svar (uthevet)

TRE MILJØSPØRSMÅL I FORBINDELSE MED VALGET HØSTEN 2007
Verden står overfor to meget alvorlige menneskeskapte miljøtrusler: klimaendringer og tap av biologisk mangfold. Disse truslene kan ramme oss på måter vi ikke liker å tenke på. Begge disse miljøtruslene eller utfordringene må løses blant annet gjennom internasjonalt samarbeid og forpliktende oppfølging på nasjonalt nivå. Dette innebærer også at bærekraftig utvikling må legges til grunn i all planlegging og utvikling på kommunalt nivå, også i Follo.

Follo har hatt en vesentlig høyere befolkningsvekst siden 1960 og fram til i dag enn Oslo, andre deler av Akershus og landet som helhet. Dette gjør at Follo har hatt og har et særdeles stort utbyggingspress, både når det gjelder store samferdselsprosjekter og bruk av arealer til næring og boligformål. For å skape en bærekraftig utvikling er det derfor avgjørende at det legges opp til en bevist arealforvaltning og et forpliktende samarbeid mellom alle Follokommunene.

Bærekraftige Follo har derfor følgende tre miljøspørsmål i forbindelse med valget:

1. Markaplan for Follo (Follomarka)
For å sikre en bærekraftig utvikling på lang sikt er det blant annet viktig å sikre mulighetene for friluftsliv, hindre tap av biologisk mangfold, sikre gode bomiljøer og opprettholde et attraktivt og levende kulturlandskap.

Disse mulighetene eller verdiene er i dag under et sterkt press i Follo.

Utarbeidelse av en markaplan for Follo med opprettelse av Follomarka vil være et viktig og langsiktig bidrag til å nå disse målene.

Spørsmål: Vil ditt parti ta initiativ til å få utarbeidet en Markaplan for Follo og dermed opprettelse av Follomarka?
SVAR:Ski Arbeiderparti har programfestet et punkt som lyder ”sterkere vern av markagrensa i Ski og bidra til opprettelse av Follomarka”. Markavern generellt og Follomarka spesielt er viktig for Ski Arbeiderparti noe også vår motstand mot E-18 gjennom marka viser i tillegg til at vi har sagt nei til næringsutvikling både ved Taraldrud og Q4 på Langhus

2. Klima- og energiplan
Kommunen har en viktig oppgave for å redusere utslipp av klimagasser. Kommunen har styrings- og påvirkningsmuligheter for ca 25 % av de nasjonale utslippene av CO2. Klimautfordringen er sterkt knyttet til transport og industri, men også blant annet til landbruk, deponier og oppvarming av boliger.

Kommunen har også en viktig rolle i å redusere det totale energiforbruket i lokalsamfunnet, for eksempel gjennom politiske vedtak om energikrav for nybygg.

Utarbeidelse av en klima- og energiplan med konkrete tiltak som tar disse utfordringene (samferdsel, energiøkonomisering m.m) på alvor vil være et svært viktig bidrag til positiv utvikling på dette feltet.

SpørsmålVil ditt parti gå innfor å lage en helhetlig plan for å få til en betydelig reduksjon av klimagassutlipp og energiforbruk i din kommune?
SVAR:
Ski kommune er med i et lokalt nettverksarbeid sammen med Oslo, Fredrikstad, Lørenskog og Oppegård kommuner. Dette er et klimanettverk som skal munne ut i en lokal klimaplan for Ski kommune. Ski Arbeiderparti har vært pådriver for at Ski skal bli en klimanøytral kommune ved at det bl.a ble fremmet en interpellasjon for kommunestyret av en av våre representanter tidligere i vår. Dette er også et punkt vi har med i vårt program for neste periode.

3. Vern av dyrka mark
Matjorda er en begrenset ressurs i Norge. Bare 3 % av arealene våre er dyrka jord. Follo ligger i et av Norges beste jordbruksområder med jordbruksarealer av høy nasjonal verdi.

Imidlertid er det slik at jordbruksarealer av nasjonal verdi bygges ned i foruroligende høyt tempo. Over 20.000 dekar blir hvert år vedtatt omdisponert til andre formål som veier, boliger, næringsformål, golfbaner m.m.

Ut fra målet om en bærekraftig utvikling er dette en ikke holdbar situasjon. Det er derfor avgjørende at jordvernhensyn kommer sterkt inn i kommunal arealplanlegging.

Et meget strengt vern av dyrka mark er derfor avgjørende for å få til en bærekraftig utvikling i Follokommunene.

SpørsmålVil ditt parti arbeide for å hindre all omdisponering av dyrka mark til andre formål?
SVAR:Ski Arbeiderparti er opptatt av vern av dyrket mark. Imidlertid er det ikke slik at vi er opptatt av å hindre all omdisponering av dyrket mark for en hver pris. Det er viktig å finne den rette balansen, Ski skal også være en kommune for næringslivet. Dersom man i kommuneplansammenheng blir stilt overfor valget mellom å omdisponere friluftsområder eller landbruksområder til næringsformål, vil Ski Arbeiderparti velge å verne friluftsområder framfor landbruksområder. Man må også se på kvaliteten av den jorda som eventuelt skal omdisponere. Det er klart det vil sitte mye lengre inne å omdisponere god kvalitetsjord framfor dyrket mark av mindre kvalitet.

Jeg for min del er glad for at fylkesmannen har avvist Ski kommunes anmodning og vil anbefale MD Miljøverndepartementet å gjøre det samme dersom saken fremmes der. Men hvem sitter i MD neste periode? Markaloven og de spor av miljøvern vi har hatt i denne perioden, kan snart være en saga blott. Et politisk vedtak gjelder så lenge det ikke vedtaes et nytt. Noe å tenke på.

Vurdert til: av 4 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er ikke født med PC i hendene. Likevel er jeg både PC- og internettbruker, sogar av det moderne slaget. Men det tar litt tid hver gang jeg skal begynne med noe nytt. Er født før 1980 !!!!

Til nå har jeg hatt bruk for ulike slag sosial medier, nettbank, skatteetaten og folkeregisteret. Greit å komme seg inn både her og der. Men NAV? Har prøvd før. Søkte bl.a. om pensjon en gang i tiden og blogget mitt møte med plattformen til NAV. Håpløst. Sendte alt via posten. Nå er min livssituasjon endret, og pensjonen skal endres. Det ligger nytt brev til meg fra NAV på nettet ”www.nav.no/dinpensjon”. Brukernavn og BrukerID. Har ikke. Trodde jeg hadde det. Så kunne en få tilsendt et engangspassord. Det ba jeg om, og det ble sendt kode via mobil og passord til emailen (sikkerhet – sikkerhet) Det skulle være gyldig i 10 minutter. Jeremias. Funket ikke. Feil brukernavn. Brukernavnet skulle være fødselsnummeret mitt. Jeg sjekket og sjekket. Nummeret stemte og tiden løp. Ringer NAV i dag tirsdag den 17.august. Treffer en meget hyggelig mann. Jeg har ikke gjort jobben min, sier han. Har ikke skaffet meg brukernavn og BrukerID. Men hva er det da, spurte jeg. Jeg måtte gå inn og opprette brukernavn og brukerId selv. Ja, men jeg skjønner ikke. Det er annerledes enn andre steder. Hvordan gjør jeg det. Jeg fikk ikke noe svar på det. Jeg forteller at engangspassordet ikke funket. Du skal få snakke med en hyggelig dame, sa han. Hun kan alt og kan hjelpe deg. Jeg håper hun er på plass. Det var hun ikke. Det ringer og ringer. Så blir jeg satt tilbake til sentralbordet. NAV Ski. Hjeeeelp. Damen er på møte. Får jeg brevet i posten da? Sentralborddamen kan ikke svare på det. Jeg orker ikke mer, jeg. Den får komme den pensjonen som kommer. Får jeg brev eller annen orientering, så er det greit. Kommer det ikke, så skiter jeg i det. NAV og deres elektroniske plattform gir jeg ikke fem flate øre for. Informasjon. Den skjønner jeg ikke likevel. Det kan jo hende at alt dette er enkelt, men burde ikke sentralbordet kunne fortelle meg den enkle sannhet?

Hilsen den frustrerte. Nå skal jeg ut og klippe gress på en diger tomt ute i havgapet. Det er mye hyggeligere.

Skal velferds-Norge moderniseres, så har jeg en del råd. Jeg kan begynne med å nevne tilgjengelighet og respekt for brukerne.

Vurdert til: av 0 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det har nytta å skrike. Skulle bare mangle.
Ny vurdering av sjøkabel i Hardanger

Jippi. Hadde det ikke nytta, hadde en bare kunnet gi opp forestillingen om demokratiske prosesser. Beslutninger kan ikke bare basere seg på fagfolk og diverse baroner.

Voksent gjort av Jens. Det er bare så synd at det tok så lang tid før han reagerte. Jeg velger å tro at dette er en beslutning om å høre på folk, ikke først og fremst et valgstunt. Jeg tror fortsatt på Ap og demokrati selvom det har holdt hardt noen ganger i det siste. Jens må være mer synlig og være mer i diskusjon med folk. Et godt råd.

Vurdert til: av 0 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I fjor høst besøkte jeg Stockholm. Nær hovedjernbanestasjonen i byen ligger St.Clarakyrkan (der Bellmann ligger begravet). Utenfor der var det satt opp et stativ med en plakat. Den inneholdt noen strofer fra et dikt av Nils Ferlin. Det stod bare tittel, “Inte ens”, en strofe og noe om temaet, og folk ble oppfordret til å søke diktet. Det stod noe om at man i Stockholm ønsket å øke interessen for litteratur og lyrikk. Dette var et ledd i det arbeidet. En god ide.
Jeg har googlet ”Inte ens” og fant diktet i en svensk blogg, ”EN JÄRNLADYS DAGBOK” Diktet ble skrevet i 1938.

Inte ens (Av Nils Ferlin)
Inte ens en grå liten fågel
som sjunger på grönan kvist
det finns på den andra sidan
och det tycker jag nog blir trist.

Inte ens en grå liten fågel
och aldrig en björk som står vit –
Men den vackraste dagen som sommaren ger
har det hänt att jag längtat dit.

Vurdert til: av 0 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Riksrevisjonen har levert en rapport om lederlønninger, lønnsvekst og pensjonsordninger for ledere i 42 selskaper som er eid helt eller delvis av Staten. Dette kunne vi høre på TV2-nyhetene i går.
Offentlige lederlønninger har hatt en dobbelt så høy lønnsvekst som lederlønningene i private selskap. Nå kan årsaken til det være at ledere i det offentlige har ligget langt bak ledere i det private, og at strategien bak lønnspolitikken har vært å gjøre ledelse i det offentlige like attraktivt som i det private. Lønn har som kjent en smule betydning. Det offentlige må også være konkurransedyktig mår det gjelder å tiltrekke seg god ledelse. Men likevel. Jeg har fått blod på tann.

I går skrev jeg en blogg om utøvelse av offentlig velferd og ledelse. Det må være samsvar mellom offisiell politikk og det som står i stortingsmeldinger og det som oppleves ute blant folk. Uten det mister regjeringen troverdighet. Regjeringen kan ikke skjule seg bak utøverne, om at Regjeringen ikke kan blande seg inn i og så videre. Jo, det er akkurat det den må. Regjeringens ansvar er å sørge for at politiske beslutninger og overordnede politiske mål som ofte går ut som løfter til befolkningen, utøves i samsvar med den politiske viljen. Hvis ikke, må regjeringen inn og vise handlekraft og ledelse. I denne ledersaken utvises det dårlig styring ( som jo er det sentrale i all ledelse)

I en Stortingsmelding fra 2006 ble det lovet en moderat lederlønnutvikling i staten. Det har vært et krav fra organisasjonene at utviklingen av lederlønningene ikke må skille seg for mye ut fra lønnsutviklingen generelt i samfunnet. ”På linje med” krever LO. I allminnelige folks bevissthet er det urimelig at administrerende direktører skal tjene millionvis i året og til og med ha fallskjerm om de seiler skuta på land og må gå av. Vi hører om lønn og svimlende lønnspålegg til adm. direktører i helseforetakene. Gang på gang skrives det om det folk flest oppfatter som urimelig og urettferdig.

Skyll ikke på styrene. Riktignok er det styrene som bestemmer lønna, lønnsutviklingen og pensjonen og fallskjermene til topplederne, men det er eierne som velger styre. Her har regjeringen utvist elendig styring. Det sitter folk i styrene som ikke følger den politiske viljen, dvs viljen til hovedaksjonæren. Det må jo tolkes slik. Det er ikke samsvar mellom Stortingsmeldingen i 2006 og lønnsutviklingen siden da.

Til orientering var gjennomsnittslønnen for toppledere i statsselskapene 4,3 millioner i 2009. Så kan her sikkert plusses på atskillige prosenter i 2010.

Flaut, sier jeg. Urimelig. Urettferdig. Men om dette hører vi ikke mye fra Høyre eller Frp.

NB! Ledere skal ha god lønn. De skal ha atskillig mer enn dem de leder. Det skal være lønnsomt å være leder. Det er en drittjobb også, og den er risikabel. Litt risikotillegg skal de ha. Men det er langt mellom elleve og sju, sa min bestemor. Forskjellene oppleves helt urimelige i en tid der alle snakker om moderasjon.

Vurdert til: av 0 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi må synliggjøre forskjellene, sier Raymond Johansen på AUF`s leir på Utøya nylig. Jeg slutter meg 100 % til hva Raymond Johansen sier i talen sin til ungdommene. Det er bare å granske historien også. Så ser en forskjellene på rødt og blått samme hva som måtte sies om løftebrudd og annet fra den rødgrønnes side. Det er stor forskjell. Les og hør her

Men det er forhold AP og de rødgrønne må gripe tak i. Det er de allminnelige menneskers opplevelse av velferds-Norge. Tar vi ikke folks opplevelse av velferds-Norge på alvor, blir de kjørt rett inn i armene på klagernes parti.

Vi kan argumentere til vi blir blå med fornuft og statistikk og hevde at løftene er holdt. Det er så og så mange flere varme hender i eldreomsorgen. Men opplever folk at det skinner av den? Ja, vil noen si. Nei, vil andre si alt ettersom hvor de bor i landet. Regjeringen kan ikke skylde på kommunene og utøverne. Også stortingsrepresentan-tene og regjeringen skal være ombudsmenn og –kvinner. Etterleves ikke regjeringens pålegg ute i kommunene, må det følges opp.

Sykehusene. Vi kan argumentere til vi blir blå og hevde at vi har verdens beste helsevesen. Ja, jeg tror vi konkurrere med de fleste, men det er noe som er galt. Mange opplever et oppstykket helsevesen der en blir sendt fra det ene til det andre, at en blir lagt på gangen, ikke får snakke med lege, vet ikke hvem som har ansvar. Noen sykehus skiller seg ut, og jeg aner at dette har noe med ledelse og klare målsettinger å gjøre utover økonomi. Og for eldre, kronisk syke er det IKKE fritt sykehusvalg. Der gjelder lokalsykehuset. Og hva som er lokalsykehuset, har helseforetaket bestemt. Da har en ikke fritt sykehusvalg. Det mangler det ”helhetlige”. Altfor mange pasienter og pårørende må samle på epikriser, følge opp, passe på, sørge for selv osv. Og så opplever en at det som diskuteres i det offentlige rom og blant politikerne, er organisering og økonomi. Folk flest snakker om sine opplevelsr og kvaliteten på tjenesten. Dersom byråkratene og lederne i helsevesenet ikke leverer en politisk bestemt vare som også gjelder kvalitet for det enkelte menneske, er og blir helsevesenet dårlig for mange, og tanken om privatisering blir besnærende. Skal du leve av å drive sykehus, så må du ha pasienter som er fornøyde.

Skolen. Vi kan argumentere til vi blir blå med fornuft og statistikk og hevde at vi har verdens beste skole målt i kroner som pløyes inn i den. Og vi bevilger mer til skole pr. hode enn de fleste land.. Men vi vet at 1/3 av ungdommene på yrkesfag dropper ut. Vi ligger etter våre naboland når det gjelder grunnleggene ferdigheter. Da hjelper det lite å komme med at våre elever trives bedre enn andre, er mer demokratiske og har større interesse for samfunnet rundt seg selv om det kanskje er vel så viktig.

Jeg er ikke i tvil om at vår rødgrønne regjering er det alternativet som best ivaretar opplæring og helse samt sørger for at alle får ta del i disse velferdstjenestene uavhengig av egen pengepung. Men de rødgrønne må ta på alvor folks opplevelse av hvordan velferden utøves. Det er til syvende og sist det som teller når folk skal vurdere om en regjering har levert eller ikke. Ikke organiser slik at en mister styring.

Jeg vil også nevne noe annet. Det offentlige apparatet som er satt til å forvalte velferden ut til de av oss som trenger det, er våre tjenere, ikke våre dommere. Riktignok skal de forvalte et lovverk, men det er av hensyn til rettferdighet, ikke for noe annet. Mange av oss opplever en arroganse fra det offentlige. Et eksempel.
Du trenger en kommunal tjeneste innenfor helse. På søknadsskjema står det: ”For at vi skal få behandlet søknaden din, må vi ha adgang til å innhente opplysninger om din helse og økonomi”. Ikke noe annet. Brukeren skriver under in blanko. Hvor som helst og når som helst skal hvem som helst kunne gå inn og snoke i min helse og min økonomi. Jeg liker ikke det. Det kunne stå.
”Som begrunnelse for søknaden må det foreligge en legeuttalelse. Det kan bli nødvendig å innhente flere opplysninger. Du vil bli kontaktet.
Videre er det knyttet en egenandel til tjenesten. Egenandelen er gradert alt etter din og din families samlede inntekt. Dersom du vil ha vurdert lavere satser, ber vi deg legge ved ligningsattest for det siste året samt lønnsslipp for siste måned ( det sier de i banken når du søker lån) Kommunen må ha adgang til å kontrollere dine opplysninger”. Noe slikt. Da er det opp til oss brukere å bestemme om vi vil delta i den graderte egenbetalingen eller gi andre uinnskrenket innsyn i privatøkonomien.

Mange opplever offentlige saksbehandlere som arrogante. NAV for eksempel får gjennomgå. Det er ganske urettferdig synes jeg. En skal ikke generalisere, men ett menneske på et NAV-kontor som opptrer som noe annet enn formidler av velferdstjenester, er en for mye. Selvsagt må en kontrollere opplysninger, men hovedoppgaven er å gi tjenesten. En må bare sørge for at tjenesten gis i henhold til et regelverk. Det skal kompetanse til å håndtere de to rollene.
Der arrogansen florerer på et offentlig kontor, er det udugelig ledelse. Det vil være av stor politisk interesse å etterspørre hvordan velferden utøves utover i landet. Hør på folk, ikke bare på de som får support på facebook, i aviser, i demonstrasjonstog osv.

Vurdert til: av 0 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det skader ikke med mer kunnskap om norsk landbruk. Jeg har skrevet en blogg om dette tidligere. Les her Jeg føler at det er nødvendig med litt repetisjon.

Det er viktig å få opp litt folkeopplysning om norsk landbruk før det er for sent. Lederen i Østlandets blad lørdag 17.juli 2010 vitner om stor fåkunne. En kunne gråte av mindre. Lederen stiller spørsmål om det er samfunnsøkonomisk lønnsomt å lønne bønder for å produsere melk sørge for at krattskogen ikke overtar i landskapet.
Journalisten har ikke fulgt med i debatten om norsk landbruk, eller så har den ikke vært interessant nok. Og hvis den debatten ebber ut i slike latterlige spissformuleringer som i ØB- lederen, så er slaget snart tapt for en landbrukspolitikk som tenker lenger enn børs, kortsiktig eierutbytte og samfunnsøkonomisk profitt.

I Norge har vi en politisk bestemt landbruksmodell selv om den kan være vanskelig å få øye på av og til. Den norske landbruksmodellen kjennetegnes av et ønske om at vi i Norge skal produsere mat på de landbruksarealene vi har over hele landet. Til beste for oss alle. For å få dette til, har næringa selv, politikere og byråkrater sammen etablert en modell med årlige jordbruksforhandlinger og markedsordninger der produsentene selv har ansvaret. Gjennom tre generasjoner er det bygd opp en landbrukspolitikk som gjør at vi fortsatt produserer mat av svært god kvalitet i hele det langstrakte landet (Kilde: Leder i Norges Bondelag, Nils T. Bjørke i et innlegg på hjemmesiden til Norsk bondelag, les her )

Men hva skal vi så med landbruk i distriktene? Så kommer regla om den latterlige norske landbrukspolitikken og hermet ”subsidier”. I Europeisk sammenheng er hele Norge et distrikt. Produksjonen av matvarer kan en overlate til de sentrale landbruksarealene i Europa. Det blir billigere og mer effektivt osv. Ja, dette kan det være noe i hvis en bare tenker kortsiktig profitt uten etiske forpliktelser, politiske mål og fremtidsvisjoner.
Alle industriland subsidierer landbruket sitt på en eller annen måte fordi de anser matvareproduksjon innen egne grenser for svært nødvendig. For Norge har landbruket i tillegg til matvareproduksjon betydning for bosetting og arbeidsplasser over hele landet i motsetning til våre naboland Sverige og Finland. Den er med på å opprettholde et kulturlandskap som vi tar for gitt. Den gir arbeidsplasser innen turistnæring og grønn omsorg. Og ikke minst er landbruket som fiske en næring som tar vare på fornybare, etterspurte og livsviktige ressurser. Her er det snakk om verdier langt utover billig mat til forbrukerne. All dyrkbar jord er verdifull, og mer verdifull vil den bli. En regner med at det innen kort til vil bli endringer i de geografiske områdene der det er mulig å dyrke mat. Tørke og ørken vil føre til at nordområdene blir etterspurte landbruksområder. Og matvareetterspørselen øker. Da blir det også for meg et spørsmål om moralsk forpliktelse – produsere mat fordi vi kan det her. Men det er ikke bare snakk om et kostbart landbruk, politiske mål og etisk forpliktelse.

Det skader ikke med litt opplysning om at landbruket er mer enn en subsidiekrevende næring i eget land. Bjørke opplyser følgende:
”Norske bønder produserer halvparten av den maten vi nordmenn spiser. Matproduksjon i Norge sysselsetter 100.000 mennesker, og er dermed en av fastlands-Norges aller største næringer. I 2009 sørget landbruket og næringsmiddelindustrien for fire prosent av BNP. Grunnmuren er 50.000 gårder, stort sett familiebruk, som leverer råvarer til flere tusen matvareprodukter. På grunn av det høye kostnadsnivået i Norge, lønner det seg ikke for norske produsenter å foredle råvarene i utlandet. Det lønner seg heller ikke for næringsmiddelindustrien å foredle utenlandske råvarer. Altså er norske bønder og norsk næringsmiddelindustri gjensidig avhengig av hverandre. Næringsmiddelindustrien utgjør 40.000 av de 100.000 arbeidsplassene knyttet til norsk landbruk. I mange distriktskommuner er næringsmiddelindustrien hjørnesteinsbedrifter, og den betyr også mye i mer sentrale strøk. I Oslo er næringsmiddelindustrien med sine 5.300 arbeidsplasser, nest største industrigren etter grafisk industri”.
Bjørke sier at Bondelaget vil ha en landbrukspolitikk som bygger landet. Det vil jeg også ha. Derfor er det viktig at vi fortsatt må ha et samarbeid mellom næring, myndigheter og samvirke – og en kan jo føye til, butikkene som selger. Selvsagt skal de være med, men på premissene til et norsk landbruk. Det skal ikke være opp til markedskreftene hva slags landbruk vi skal ha. De kreftene har for kortsiktige mål.

Foranledningen til lederen i Østlandets blad er en oversikt ØB ga over bøndene i Ski som mottok subsidier, en oppstilling med navn og kronasje. Nestleder i Akershus bondelag møtte opp i redaksjonen og var kritisk til at media skrev om hva bøndene får og mente at ØB er mer opptatt av bøndenes subsidier enn hva andre næringer får. Dette burde hun ikke ha gjort. På grunn av dette, kommer lederen i ØB og sparket til melkebønder og karttskogbekjemperne. Men at ØB og høyresiden er mer opptatt av subsidier til bøndene enn subsidiene i andre næringer, er åpenbar. Journalisten sier da også rett ut, tydelig og klart, at kombinasjonen Erna-Siv ønsker å redusere eller kutte statlige reguleringer. Den norske landbruksmodellen skal forlates.

Ja ja. Det er vårt valg. Det er vi som velger våre politikere og dermed også vår landbrukspolitikk. Hadde jeg sittet med makten, ville jeg etter å ha lest oversikten over hvem som mottar de statlige overføringene i landbruket i Ski, sett litt på tildelingsmodellen. Men det er en annen skål.

Vurdert til: av 0 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tjener stort på p-plass, forteller Dagsavisen lørdag 17.juli.2010. Helseforetakene håver inn penger på parkeringsplassene sine ved de store sykehusene i Oslo og Bergen. Ja, det kan jeg skrive under på. Det er dyrt å være pårørende eller lagtidspoliklinikkpasient/dagpasient på de store sykehusene i Oslo og Akershus dersom en må bruke bil. Jeg skal ikke skrive om det. Det jeg vil skrive om er at en politiker i helse- og omsorgskomiteen, nesteleder faktisk, skriver at det er urettferdig. Hun skriver hvordan det burde være. Slutt med dette preket. Kjersti Toppe er nestleder i komiteen og er fra Senterpartiet. Hennes parti sitter faktisk i regjeringsposisjon. Selvsagt er politikk og utøvelsen ofte to forskjelllige ting, men sitter du i posisjon og kan endre på noe, så endre før du sier noe om burde, skulle, ville gjerne. Det er i opposisjon en kan gå ut å skrike om urettferdighet for hva posisjonen står ansvarlig for. Kjersti Toppe er i posisjon. Hun mener det er en oppgave å legge til rette for at pårørende kan osv. Når jeg hører slikt, vet jeg det er preik og ikke noe mer enn det.
”Bør legge til rette for” – høyrer du slike setningar, skal du stanse og lye, og du skal lye vel. Så skal du seie: det gagnar ikkje ei sjel at han eller ho vil meg vel dersom det blir med det.

Så sier Robert Hansson, leder for Intern Service ved Oslo Universitetssykehus ( merk organet) at det er flere systemer som sørger for at belastningen ikke blir for stor for langtidssyke. Hva f… er det? Jeg har ikke merket noe til de ordningene. Ikke hørt eller lest om dem heller. Det er ordninger for handikappede og for foreldre til innlagte barn. For handikappede er det ordninger for over hele landet. Hvem andre har ordninger? Jeg har selv dyr erfaring med parkering ved Rikshospitalet, Radiumhospitalet og Aker sykehus over flere måneder. Har ikke hørt om noen ordninger bortsett fra at det er mange og lure sideveier utenfor portene til Aker som kan benyttes til stor irritasjon for de som bor der. Til Radiumhospitalet lønner det seg å forlange drosje med ledsager fram og tilbake. Og er pasienten tiltrekkelig syk, kan en forlange enedrosje. Det lønner seg neppe for samfunnet.

”Snakk itj skit, præst”, va det ei kjerring på hjemtraktene mine som sa til presten da han fortalte henne at … ja hva var det han fortalte ? Sikkert noe som var tåpelig i kjerringas ører. Jeg synes både Toppe og Hansson kunne ha spart seg i denne reportasjen om parkeringssituasjonen ved de store sykehusene i Oslo og Bergen. Foretak eller ikke. Regjeringen sitter med ansvaret. Kom med en forklaring på de dyre parkeringsplassene.

Vurdert til: av 3 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende